Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Histologi ved testikkelkreft

Germinalcelletumorer

Rene seminomer utgjør cirka halvparten av alle germinalcelletumorer i testikkelen. De fleste non-seminomatøse tumorer er blandingstumorer, av flere forskjellige typer, hvorav seminom kan være en av komponentene. De øvrige typer er embryonalt karsinom, plommesekktumor (endodermal sinustumor), koriokarsinom og teratom. Hvis det er både seminom og non-seminom i samme tumor, behandles pasienten som omhanhar en non-seminom tumor, på grunn avat det er den mest aggressive typen.

Preparat av testikkel med seminom. Klikk for større bilde. Lysmikroskopibilde av seminom.
Klikk for større bilde.

Intratubulær germinalcelleneoplasi 

Forkortet, IGCNU - intratubulær germ cell neoplasia, unclassified type, er atypiske germinalceller med rikelig vakuolisert cytoplasma med store uregelmessige kjerner og tydelige nukleoler lokalisert i sædkanalene. Regnes som et forstadium til germinalcelletumorer.

Seminom  

Germinalcelletumor som er bygget opp av uniforme celler med lyst eller tett glykogenholdig cytoplasma med stor regelmessig kjerne, med en eller flere nukleoli og tydelige cellegrenser. Seminomer utgjør cirka 50 % av alle germinalcelletumorer i testikkelen. Den forkommer uhyre sjelden hos barn, ungdommer eller hos pasienter over 70 år.

Non-seminom

Non-seminom utgjør cirka50 % av alle germinalcelletumorer i testikkelen. Litt over 10 % er rene former. Plommesekktumorer og teratomer forekommer hos barn, men har et annet klinisk forløp enn hos voksne.

Embryonalt karsinom

Embryonalt karsinom er den nest hyppigste type av de testikulære germinalcelletumorer.Tumorcellene er relativt store med grovt atypiske kjerner.Tumorenkan vokse solid,med kjertler eller papillære strukturer.

Plommesekktumor

Plommesekktumorer har ofte et løst stroma med embryonalplate-liknende strukturer.Den kan vise en rekke ulike vekstmønstre, inkludert differensiering av levervev og tarm.Hos barn opptrer tumortypen så godt som alltid alene, mens den hos voksne nesten alltid inngår som en komponent i en blandet tumor. Plommesekkstumorer produserer alfa føtoprotein (AFP), som kan påvises i serum i ofte meget høye konsentrasjoner. AFPkan ogsåpåvises med immunhistokjemisk undersøkelse av mikroskopiske snitt.

Teratom  

Teratom er den nest hyppigste testikkeltumor hos barn og regnes da som godartet. Hos voksne er teratomer i testikkelenalltid maligne.

Teratomene innholder forskjellige vevstyper og imiterer umodent føtalt eller mer modent vev. Umodne komponenter er ofte neuroektodermalt eller mesenkymalt vev, mens mer modne komponenter ofte er cystiske med forskjellige typer avepitel eller består av glatt muskulatur, bindevev eller brusk. Fordi teratomene ofte inneholder en blanding, er man gått bort fra den tidligere inndeling i modne eller umodne teratomer. De ulike vevselementene i teratomer kan av og til utvikle en sekundær malignitet av såkalt somatisk type (tidligere kalt ”malign transformasjon”). Eksempel er utvikling av platepitelkarsinom i et område med hud-differensiering i teratomdelen av germinalcellesvulsten.

Koriokarsinom

Koriokarsinom forekommer som en tumorkomponent i cirka 25 % av de blandede testikulære germinalcelletumorer hos voksne, menmeget sjeldent som en ren tumor. Denne tumoren forekommer så godt som aldri hos barn. Koriokarsinom produserer HCG, som kan påvises i blodet ellerved immunhistokjemisk undersøkelse av mikroskopiske snitt.

Mikroskopisk ses to celletyper, cyto- og syncytiotrofoblaster. Syncytiotrofoblast alene berettiger ikke til diagnosen koriokarsinom. Tumoren er ofte preget av blødning og nekroser, og det er hyppiginnvekst ikar.

Spermatocyttisk seminom

Denne tumor ble tidligere regnet som en variant av seminom, men er en helt separat tumortype. Spermatocyttiske seminomer utgjør 1–2 % av alle germinalcelletumorer, ses utelukkende i testikkelen og opptrer hos menn, som regel eldre enn 50 år. Mikroskopisk er tumorcellene polymorfe og ligger i et ofte myxoid stroma. Spermatocyttiske seminomer metastaserer ekstremt sjelden og orkiektomi er derfor tilstrekkelig behandling, selv ved store svulster. Utvikling av sarkomer har vært rapportert i spermatocyttiske seminomer som har stått ubehandlet over lang tid.

Kjønnsstreng og andre støttecelletumorer

Flere ulike tumortyper finnes i denne gruppen, men alle er sjeldne. Her behandles derfor bare de mest vanlige.

Leydigcelletumor

Tumor utgått fra leydigceller.Tumorene utgjørcirka 1–3 % av alle tumorer i testikkelen ogkan være hormonproduserende. De aller fleste er godartet og kan behandles medlokal reseksjon. Malign utvikling forekommer i ca 10 %og innebærer økt størrelse (>5cm), funn av cellulær atypi,økt celledeling, nekroser, karinnvekst og aneuploid DNA-fordeling.

Sertolicelletumor

Forekomst <1 % avtestikkelkrefttumorer.Meget sjeldent maligne former.

Granulosacelletumor

Granulosacelletumor itestikkelen er morfologisk lik granulosacelletumor i eggstokken. Tumor er ekstremt sjelden hos voksne menn, men juvenil type utgjør 6 % av testikkelkreft tumorer hos barn.

Kjønnsstreng-/støttecelletumorer av andre typer og differensiering

Tumor er oftebygget opp av udifferensiert vev, med eller uten abortive tubuli, grupper med leydigceller eller andre gonadestromaceller. Svært sjeldne svulster der flertallet regnes som benigne.

Gonadoblastom

Tumor består av to celletyper: store germinalceller som seminomceller og små celler som likner granulosaceller eller sertoliceller. Elementer som likner leydigceller eller luteinliknende celler kan også være tilstede.

Gonadoblastom (GB) ses hos individer med blandet gonadedysgenesi assosiert med tvetydige kjønnsorganer (kryptorkisme, hypospadi, gynekomasti, kvinnelige indre kjønnsorganer). Risiko for å utvikle GB ved gonadedysgenesi er 15–25 %. Gonadoblastom har en svært høy risiko for utvikling av geminalcelletumor.

GB forekommer sjelden hos fenotypiske og genotypiske menn.

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2016