Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Oppfølging etter behandling av kreft i skjoldbruskkjertel

Både i de Norske retningslinjene (2) og i de Amerikanske retningslinjene (3) er det en flytende overgang mellom de forskjellige behandlingsgruppene i forhold til risiko (Lav- Intermediær- Høy risiko). 

  • Lavrisikogruppen er de små, solitære svulstene uten lymfeknutemetastaser og andre risikofaktorer og som ikke trenger radiojodbehandling.
  • Intermediær-risikogruppen er de små multifokale, de større solitære svulstene med få lymfeknutemetastaser og få andre risikofaktorer, men der det hos noen er behov for radiojodbehandling.
  • Høyrisikogruppen er de med større svulster, flere risikofaktorer, lymfeknutemetastaser der det er behov for radiojodbehandling samt de grovt innvasive, de lavt differensierte, de med fjernspredning og restsykdom mv.

En risikovurdering foretas 10–12 måneder etter avsluttet behandling og baseres på:

  • klinisk undersøkelse
  • resultat av bildediagnostikk
    • postterapiscan
    • ultralyd av hals
    • eventuelt CT/MR av thorax, og hos utvalgte pasienter PET
  • stimulert Tg hos TgAb-negative pasienter (sjelden nødvendig nå med mere sensitiv TG- måling)

Risikovurdering etter avsluttet primærbehandling er avgjørende for valg av det langsiktige kontrollopplegget. Ut fra behandlingsrespons kan man vurdere pasientenes risiko for residiv og behov for oppfølging og behandlingsmål for TSH. Pasienter med fullstendig biokjemisk respons havner i lavrisikogruppen uten behov for suppresjonsbehandling.

Lavrisikogruppen defineres som pasienter:

  • uten påvist fjernmetastaser ved primærdiagnose
  • med tumor mindre en pT3 ved primærdiagnose
  • uten lavt differensiert histologisk bilde ved primærdiagnose
  • som har fått adekvat kirurgi og radiojodablasjon
  • uten tegn til sykdom ved kontroll 10–12 måneder etter primærbehandling (inkludert stimulert Tg < 0,2 µg/l)
  • som ikke tidligere er strålebehandlet mot hals
  • TSH behandlingmål 0,5–1,5 (2,0)
  • som kan overføres til fastlege etter 1–5 år.

Intermediær risikogruppen

Pasienter med avansert sykdom på diagnosetidspunktet vil følges tettere enn pasienter med lavrisikosykdom, selv om begge gruppene etter avsluttet behandling, klassifiseres som lavrisiko. TSH behandlingsmål de første 5–10 år 0,1–0,5. Deretter 0,5–1,5 (2,0). Kan overføres til fastlege etter 5–10 år når suppresjonsbehandlingen er avsluttet.

Høy risikogruppen

Pasienter med avansert sykdom uten komplett respons med målbar TG. TSH behandlingsmål <0,1, livslang kontroll ved thyreoideasenter.

Hemithyroidektomerte

Pasienter som er hemithyroidektomerte (lavrisiko) følges opp med årlig Tg-måling. Stigning må vektlegges. Utgangsverdien kan være målbar (opptil 10 µg/l, sjelden høyere). En stigning kan skyldes kreft eller endring i normal kjertelrest, og vil avhenge av TSH-nivå.

Klinisk undersøkelse og ultralyd av halsen i 2–3 år.

Tilstander som krever annen oppfølging

Økende Tg

Ved økende Tg (stimulert eller ustimulert) kontrolles Tg og TgAb sammen med FT4 og TSH. Det tas ultralyd av halsen. Radioaktivt jod gis som diagnostisk scan eventuelt direkte terapidose, og det tas CT thorax, eventuelt PET/CT direkte.

Lavrisikopasient med TgAb

Disse pasientene må så lenge de er TgAb-positive, følges med:

  • måling av Tg og TgAb
  • ultralyd
  • rhTSH eller endogent stimulert helkroppsscintigrafi (WBS)
  • CT thorax, eventuelt PET/CT

Opptak utenfor thyroideasengen på helkroppsscintigrafi etter ablasjonsdose

Pasienter med opptak utenfor thyroideasengen på postablasjonsscannet, må undersøkes videre. Det tas ultralyd, CT, MR eventuelt PET/CT for sikker lokalisasjon av metastaser/restsykdom for kirurgisk behandling, eller radioaktivt jod dersom kirurgi ikke er mulig. PET/CT bør gjøres stimulert, det vil si enten 2–3 uker etter seponering av thyroxin-na  eller rhTSH-injeksjoner.

Tg-positive -  radioaktivt jod-negative pasienter

Pasienter med forhøyet Tg-verdi i blodet, hvor det ikke er opptak på helkroppsscintigrafi har høyst sannsynlig restsykdom/metastaser som ikke er jodkonsentrerende. Disse utgjør en diagnostisk og terapeutisk utfordring.

En forklaring på manglende jodopptak er at sykdommen har dedifferensiert og mistet evnen til jodakkumulering. Pasientene må derfor undersøkes videre med ultralyd, CT, PET eventuelt MR for å lokalisere sykdommen og for vurdering om mulig behandling (kirurgi, eventuelt ekstern strålebehandling). Metastatiske foci som er mindre enn kameraets oppløsningsevne forekommer også. I slike tilfeller stiger Tg 3–5 dager etter radiojodbehandlingen, og Tg viser fallende verdier for hver behandling med radioaktivt jod.

Graviditet etter primærbehandling

Dersom en kvinne ønsker å bli gravid, er differensiert thyroideakarsinom ingen kontraindikasjon. Imidlertid:

  • anbefales ikke graviditet før sykdommen er ferdigbehandlet og de planlagte terapidosene gitt.
  • bør det ha gått et år fra siste 131-jod ablasjon/terapidose.
  • bør thyroideahormonene ligge stabilt.

Det er vitkig for fosterutviklingen at behandlingen med thyroideahormoner er optimalisert gjennom hele svangerskapet. Levotyroksinnatrium-behovet stiger under graviditeten, mest i første halvdel (10-80 % økt behov), men hos suppresjonsbehandlede er det som regel ikke nødvendig å øke dosen. Den gravide må følges tett gjennom svangerskapet. Både over- og underdosering med levotyroksinnatrium kan gi økt risiko for fosteret.

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2020