Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Histologi ved bløtvevssarkom i abdomen og bekken

Det finnes mange ulike histologiske typer bløtvevssarkom. Noen av de hyppigste er:

  • Liposarkom
  • Gastrointestinal stromal tumor (GIST)
  • Leiomyosarkom

Liposarkom 

Liposarkom er en av de hyppigste sarkomene. Diagnosen liposarkom gir lite informasjon fordi gruppen inneholder undergrupper med varierende morfologi, genetiske funn og prognose. Det er derfor viktig å subklassifisere liposarkomet og derved indikere en prognose. Liposarkom deles inn i flere undergrupper.

Preparat med høyt differensiert liposarkom. Klikk for større bilde. Histologisk bilde av høyt differensiert liposarkom. Klikk for større bilde. Histologisk bilde av dedifferensiert liposarkom. Klikk for større bilde.

Høyt differensiert liposarkom

Preparat fra bakre bukvegg med liposarkom inntil nyren. Klikk for større bilde.
Høyt differensiert liposarkom er en tumor med et lipomlignende bilde. Diagnosen baseres på funn av relativt modne fettceller med tydelig variasjon i cytoplasmastørrelse. Det ses atypiske ofte multivakuoliserte lipoblaster eller atypiske spolformede celler, gjerne i fibrøse drag. Tumor kan være lipomlignende, skleroserende, inflammatorisk eller spolcellet. Differensialdiagnosen er lipom, men lipom er imidlertid uhyre sjelden på bakre bukvegg i motsetning til i ekstremitetene.

Cytogenetikk er nyttig ved utredning av disse svulstene. Funn av ring- eller kjempemarkørkromosomer derivert fra kromosom 12 q tyder på et høyt differensiert liposarkom. MDM2 og CDK4 på kromosom 12 er amplifisert i disse svulstene. De fleste høyt differensierte liposarkom har ingen metastatisk potensial, men informasjon om lokalisering av tumor er viktig. Svulster som er lokalisert i ekstremitetene har meget god prognose, mens liposarkomer av denne typen lokalisert på bakre bukvegg har større residivtendens.

Dedifferensiert liposarkom

Dedifferensiert liposarkom består av to separate, distinkte vekstmønstre, dels høyt differensiert liposarkom og et ikke lipogent sarkom vanligvis lignende på malignt fibrøst histiocytom eller fibrosarkom. Den dedifferensierte komponenten er vanligvis høygradig malign. Dedifferensieringen kan enten påvises i primærtumor eller i senere residiv. Dette er vanligere på bakre bukvegg enn i ekstremiteter. Cytogenetisk er det de samme funn i dedifferensiert liposarkom som ved høyt differensiert liposarkom.

Gastrointestinal stromal tumor (GIST)

GIST er en cellerik stromal tumor med spolformede, epiteloide eller pleomorfe tumorceller i gastrointestinaltraktus som uttrykker KIT (CD117). Tumor oppstår fra mesenkymale stamceller som gir opphav til interstitielle Cajal-celler (pacemakerceller). Det er den vanligste mesenkymale tumor i GI-traktus, men utgjør kun 2,2 % av alle GI-svulster og 13,9 % av alle tynntarmssvulster. GANT (GI autonom nerve tumor) anses nå å være en variant av GIST.

De vanligste lokalisasjonene for GIST er ventrikkel (55–65 %), tynntarm (20–30 %), kolon/rektum (5–8 %) og øsofagus inkludert andre lokalisasjoner (2–3 %).

GIST ble tidligere diagnostisert som leiomyom, leiomyoblastom eller leiomyosarkom.

Man gjør ingen malignitetsgradering av GIST, men en risikovurdering av svulsten. Histologisk utseende korrelerer ikke alltid med klinisk oppførsel.

Risikovurdering av GIST
Risiko Størrelse  Mitosetall (i 50 store synsfelt x 40 objektiv)
Veldig lav < 2 cm < 5   
Lav 2–5 cm < 5
Intermediær < 5 cm 6–10
5–10 < 5
Høy > 10 cm ethvert mitosetall
enhver størrelse > 10
> 5 > 5

Immunhistokjemisk undersøkelse av GIST viser oftest positiv reaksjon for KIT (CD 117) (95 %), CD34 (70–80 %) smooth muscle actin (SMA) 20–40 % og Caldesmon (80 %). Desmin og protein S-100 er vanligvis negative ved GIST. Generelt anbefales at man bruker et panel av antistoffer ved utredning av spolcellete svulster i abdomen som  inkluderer CD117, vimentin, desmin, actin, SMA, CD34, protein S-100, AE1/AE3

Preparat fra ventrikkel med GIST.
Klikk for større bilde.
Preparat fra rektum med GIST. Klikk for større bilde. Histologisk bilde av GIST. Klikk for større bilde.

Mutasjoner i GIST

 

Positiv reaksjon for KIT (CD117) i GIST ved immunhistokjemisk undersøkelse. Klikk for større bilde.
Størsteparten av GIST (> 80 %) har aktiverende mutasjoner i KIT, som koder for en reseptor tyrosinkinase. Mutasjon medfører ligand uavhengig aktivering av tyrosinkinasen med ukontrollert cellevekst som følge. Omtrent 5 % av GIST tilfellene har i stedet mutasjon i den beslektede tyrosinkinasen PDGFRA. Mutasjonsstatus for KIT og PDGFRA er viktige da de til en viss grad kan forutsi respons på behandling med tyrosinkinasehemmeren imatinib.

Primære mutasjoner i KIT forekommer i ekson 9, 11, 13 eller 17. De aller fleste mutasjonene (cirka 70 %) oppstår i ekson 11, mens 10–20 % av mutasjonene oppdages i ekson 9. Ekson 9 mutasjoner ses hyppigst i  tynntarm og sjelden i ventrikkel. Det har vist seg at GIST med mutasjoner i ekson 11 har bedre respons på imatinib enn hva som er tilfellet for tumorer med ekson 9 mutasjoner.

Omtrent 5 % av GIST er negative for KIT (CD117) ved immunohistokjemisk undersøkelse. En stor andel av disse har mutasjoner i PDGFRA i ekson 12,14 eller 18. PDGFRA mutasjoner er sterkt assosiert med GIST lokalisert i ventrikkel med epiteloid morfologi. GIST med exon 18 mutasjoner er vanligst (80 %), og punktmutasjonen som gir D842V er kjent å være assosiert med resistens til imatinib.

I noen GIST kan man ikke påvise noen mutasjoner (wild type). Disse har dårligere respons på imatinib.

En GIST pasient som behandles med imatinib kan initialt ha effekt av behandlingen, men over tid utvikle resistens. Dette er assosiert med nye mutasjoner i tumor (sekundære mutasjoner).

Man kan utføre mutasjonsanalyser på GIST både på ufiksert tumorvev, ferskfrosset materiale og parafinblokker. Funnene kan ha betydning for valg av terapi og dosenivå.

 

Leiomyosarkom

Leiomyosarkom på bakre bukvegg (retroperitoneum) og i bukhulen er ofte velavgrensede svulster. Disse er lysmikroskopisk spolformede eller epiteloide celler med atypi, med til dels sigarformede cellekjerner. Immunhistokjemisk undersøkelse viser postivt funn for smooth muscle (SMA), actin og desmin, men negativt funn for CD117 og CD34.

Preparat fra bakre bukvegg med leiomyosarkom sannsynlig utgått fra større vene. Klikk for større bilde. Histologisk bilde av leiomyosarkom. Klikk for større bilde.

Gynekologiske sarkomer

Det vanligste gynekologiske sarkom er leiomyosarkom i uterus og endometriestromasarkom. Andre typer bløtdelssarkomer kan forekomme, og lokalisasjon i ovarier og parametrie ses også.

Malignitetskriterier for uterussarkomer avviker fra gradering av bløtvevssarkomer og gastrointestinale sarkomer.

Vurdering av preparatet

Dersom det foreligger et bløtvevssarkom skal en histologisk rapport inneholde:

  • Histologisk diagnose
  • Malignitetsgrad/mitosetall
  • Størrelse på tumor (tre dimensjoner eller største diameter)
  • Påvist karinvasjon
  • Påvist nekrose og prosentandel
  • Vekstmønster (infiltrerende vekst eller ikke)
  • Lokalisasjon av tumor og hvilke strukturer som er infiltrert
  • Vurdering av reseksjonskanter
  • Resultat av eventuelle spesialundersøkelser som immunhistokjemi og genetiske analyser 

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2016