Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Skjelettscintigrafi

Generelt

Skjelettscintigrafi er en av de vanligste nukleærmedisinske undersøkelser. Undersøkelsen er særlig nyttig fordi skjelettet kan avbildes fra topp til tå, forfra og bakfra ved en enkel prosedyre.

Undersøkelsen har høy sensitivitet for påvisning av sykelige prosesser i skjelettet, men spesifisiteten er forholdsmessig lav. Den er spesielt sensitiv ved aktive skleroserende tumorer.

Begrensninger

  • Små, osteolytiske tumorer/metastaser, særlig ved plasmocytom, men også ved føflekk-, nyre- og skjoldbruskkjertelkreft, kan overses
  • Ved skjelettsmerter og ”negativt” skjelettsintigram bør det tas MR
  • Hos pasienter med behandlingsrespons på skjelettmetastaser vil man vanligvis i opptil 3 måneder etter start av effektiv behandling (særlig endokrin behandling) kunne se økt opptak i metastasene som uttrykk for tilheling
  • Stråleinduserte insuffisiensbrudd må ikke feiltolkes som metastaser
  • MR er mer sensitiv og spesifikk for påvisning av skjelettmetastaser (benmarg) i columna og bekken. MR er dog langt mer ressurskrevende, og skjelettscintigrafi vil oftest være førstevalg.

Feilkilder

  • Falsk negativ skjelettsintigrafi forekommer ved myelomatose og ved osteolytiske metastaser
  • Tilsynelatende oppblussing av benmetastaser kan skje i forbindelse med oppstar av behandling på tross av klinisk bedring (flare-fenomen)

Indikasjoner

  • Stadieinndeling av kreft med tendes til benmarg- og skjelettmetastasering
  • Primære bentumorer
  • Uklare ben-/skjelettsmerter hos pasienter uten kjent kreftsykdom
  • Skleroserende tumorer som for eksempel skjelettmetastaser fra kreft i prostata, bryst og lunge

Mål

  • Diagnostisere primærtumorer eller residiv

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2016