Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Medikamentell behandling av nevroendokrine svulster

Molekylært rettet behandling

Molekylært rettet behandling:

  • Somatostatinanaloger 
  • Interferon
  • mTOR-hemmere (everolimus)
  • Tyrosin kinasehemmere (sunitinib)

Alle medikamentklassene kan virke veksthemmende eller få svulsten til å minske i størrelse. Molekylært rettet behandling er aktuelt for nevroendokrine svulster med Ki 67 < 20 %, sjelden virkning hos pasienter med nevroendokrine karsinomer.

Somatostatinanaloger

De fleste nevroendokrine svulster har somatostatinreseptorer. Somatostatin er et generelt inhiberende peptid som har eksokrine, endokrine, parakrine og autokrine effekter. Generelt virker somatostatinanaloger best på svulster som er somatostatinreseptor positive på en oktreotidscintigrafisk undersøkelse.

Behandlingen tolereres vanligvis meget godt, de vanligste bivirkningene er diaré, kvalme og tendens til gallestener .

Den vanligste somatostatinanalogen er oktreotid. Denne har en halveringstid på cirka 90 minutter. Ved behandling av nevroendokrine svulster brukes derfor helst depot-formuleringer som Sandostatin LAR® eller Ipstyl Autogel®. Disse preparatene gis vanligvis hver 28. dag som intramuskulær (Sandostatin LAR®) eller subkutan (Ipstyl Autogel®) injeksjon.

Administrasjon av somatostatinanalog har ofte umiddelbar effekt på hormonelle symptomer, som diaré og flushing. Somatostatinanaloger kan også ha en veksthemmende effekt, hos 0–5 % blir svulsten mindre og hos de fleste stopper veksten. Den veksthemmende effekten synes å være proporsjonal med dosen. Median tid til progresjon er trolig sammenliknbare for de to depotpreparatene; >12 måneder. Denne medikamentklassen er normalt 1. valg ved behandling av pasienter med nevreondokrine svulster med Ki 67 < 10 %, uavhengig om det påvises somatostatinreseptorer på svulstene ved oktreotidscintigrafi. Administrasjon av somatostatinanalog har ofte umiddelbar effekt på hormonelle symptomer, som diaré og flushing. Somatostatinanaloger kan også ha en veksthemmende effekt, hos 0–5 % blir svulsten mindre og hos 30–40 % stopper veksten. Den veksthemmende effekten synes å være proporsjonal med dosen. Median tid til progresjon er som for interferon, cirka 12 måneder.

Interferon

Interferon påvirker en rekke prosesser i cellene, inkludert hemming av vekstfaktorer og hemming av celledeling. Interferon aktiverer også deler av immunsystemet, særlig den cellulære del. Vanlig startdose er interferon alfa-2b (IntronA®) 3- 5 millioner internasjonale enheter (IE) subkutant 3-4 ganger per uke.. Dosen justeres etter bivirkninger og eventuelt utfall på blodprøve, ofte ned til 3 millioner IE 3–4 ganger per uke. Alternativt kan peginterferon alfa-2b (PegIntron®) gis som 1–1,5 mikrogram per kg som ukentlig subkutan injeksjon.

Anslagsvis 30–40 % av pasientene må slutte med interferon grunnet bivirkninger. De vanligste er muskelsmerter, psykiske plager som depresjon og følelse av å være ”helt satt ut”, samt utslag på blodprøver, særlig leukopeni.

Studier antyder at hos cirka 60 % av de behandlede stopper svulsten å vokse, og hos 10–15 % minke i størrelse. Interferon kan ha god effekt på hormonelle symptomer fra nevroendokrine svulster, men vanligvis ikke så god effekt som somatostatin-analoger. Median tid til progresjon er cirka 12 måneder. Etter start av behandling er det viktig med regelmessige blodprøver (etter 1 uke, 2 uker 4 uker og deretter hver 8 uke etter oppstart) for å oppdage særlig leukopenier.

mTOR-hemmere (everolimus)

Det er publisert en rekke studier med denne mTOR-hemmeren. Den synes å virke ved nevroendokrine svulster med de fleste utgangspunkter. Det er registrert tumorstabiliserende effekt hos cirka 60 % av de behandlede, median tid til progresjon cirka 11 måneder.

Tyrosin kinasehemmere (sunitinib)

Denne tyrosinkinasehemmeren har vist effekt hos pasienter med nevroendokrine svulster utgått fra bukspyttkjertelen. Tumorstabiliserende effekt er registrert hos cirka 60 %, median tid til progresjon 11.4 måneder.

Cytostatika

Cytostatika kan ha effekt, særlig på svulster (karsinomer) med KI-67 % over 5-10%. Det er relativt få studier med cytostatika gitt ved nevroendokrine svulster. Det er oftest få inkluderte pasienter i studiene, og inklusjonskriteriene og effektmål varierer sterkt. Vanligste regimer:

5- Flurouracil (5-FU) i kombinasjon med streptozocin

Dette er førstelinje cytostatikakombinasjon for svulster utgående fra tarm og bukspyttkjertel. Kuren gis som en 5-dagers behandling, fulgt av 1-dags behandlinger hver 3.(–4.) uke. Behandlingskontroll gjøres vanligvis med CT, hver 3. måned. Ved effekt over 1 år forlenges intervall mellom 1-dags behandlingene opptil 6 uker.

  • Ved nevroendokrine pankreassvulster ses regresjon ses hos 40–60 %, median tid til progresjon er 4–12 måneder. 
  • Ved nevroendokrine svulster utgått fra tarm ses regresjon hos 6–33 %, median tid til progresjon er 3–8 måneder.

Carboplatin® (eventuelt cisplantin) i kombinasjon med etoposid

Dette er 2. eller 3. linjes valg av cytostatika for høyt differensierte svulster og 1. linje valg ved nevroendokrine karsinomer fra alle organer. Kuren gis som 3-dagers behandlinger, med 3 ukers mellomrom. Ved respons gis 4–6 behandlinger med pause frem til progresjon, for så å starte med nye 3-dagers behandlinger med 3 ukers mellomrom.

  • Regresjon ses hos 9,4–81 %, median tid til progresjon er 3–9 måneder.

Temozolomid/kapecitabin

Kombinasjonen synes å ha god virkning nevroendokrine svulste med Ki 67 over 5-10 % utgått fra bukspyttkjertel og lunge (atypiske lungecarcinoider) samt nevroendokrine karsinomer. Fordelen med denne kombinasjonen er at den tolereres godt, er lite nyretoksisk og gis som tabletter som pasienten kan ta hjemme. 

Andre regimer

Det finnes flere studier som viser varierende grad av effekt av en rekke forskjellige cytostatika og kombinasjoner av cytostatika, blant annet doxorubicin, gemcitabin, dacarbazin/paclitaxel, leucovorin, docetaxel. (9)

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2017