Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Oppfølging etter behandling av myelomatose

Oppfølging av pasientene foregår i de aller fleste tilfeller på det sykehus pasienten tilhører. Målet med oppfølgingen er å fange opp nye symptomer på et tidlig tidspunkt og gi pasienten best mulig livskvalitet og et lengst mulig liv. M-komponenten følges, og stiger denne er det et tegn på progresjon.

Oppfølgingen vil være relatert til følger av sykdommen som:

  • Anemi
  • Infeksjoner
  • Nyresvikt
  • Hyperkalsemi
  • Osteolytiske lesjoner
  • Smerter og brudd

Anemi

En del pasienter har anemi på diagnosetidspunktet og denne bedres ikke alltid under behandling av grunnsykdommen. Ved anemisymptomer er transfusjoner, eventuelt erytropoietin hos utvalgte, aktuelt. Det er også viktig å ikke overse andre tilleggsårsaker til anemi.

Infeksjoner

Pasientene har som regel nedsatt konsentrasjon av normale immunglobuliner, behandles ofte med kortikosteroider, og kan periodevis ha mer eller mindre uttalt neutropeni på grunn av behandlingen. De er derfor infeksjonsutsatte, og adekvat diagnostikk og antibiotikabehandling må iverksettes raskt ved symptomer og tegn på infeksjon.

Enkelte pasienter med residiverende infeksjoner kan ha nytte av substitusjonsbehandling med gammaglobulin. Å stille indikasjonen for slik behandling er en spesialistoppgave. Enkelte medikamenter gir også økt risiko for virusinfeksjoner som herpes zoster.

Nyresvikt

Nyresvikt ses hos cirka 30 % av pasientene, og hos de fleste med lette kjeder over referanseområdet, er nyrene påvirket av sykdommen. Alvorlig nyresvikt som krever dialyse eller annen livreddende behandling forekommer hos 3–12 %.

Patogenesen ved nyresvikt er multifaktoriell. En av årsakene er at mengden av lette kjede-komponenter av immunglobulinet fører til proksimal tubulær skade. Dette gjør pasienter med "lettkjedemyelomatose" spesielt utsatte for denne komplikasjonen.

Andre faktorer er dehydrering, hyperkalsemi, høy urinsyre, infeksjoner og nyretoksiske medisiner. Sjeldnere skyldes nyresvikten amyloidose, lettkjedeutfelling eller plasmacelleinfiltrasjon.

Forebyggelse av nyresvikt

Nyrefunksjonen bør optimaliseres ved opprettholdelse av adekvat væskeinntak.

Pasienten får grundig informasjon om viktigheten av å følge med på nyrefunksjonen. Pasienten bør være forsiktig ved bruk av nyretoksiske medikamenter, inkludert aminoglykosider, RAS-hemmere og NSAIDs.

Hyperkalsemi

Nedbryting av benvev i forbindelse med tumorvekst kan føre til høye kalsiumverdier i blodet. Hyperkalsemi, symptomatisk eller asymptomatisk, forekommer hos opptil 30 % av myelomatosepasientene og vanligvis ved aktiv sykdom (nyoppstått eller ved progresjon). Rask diagnostisering og behandling er viktig.

Symptomer som kan gi mistanke om hyperkalsemi er kvalme/brekninger, obstipasjon, tørste, polyuri, depresjon og koma. Terskelen for videre diagnostikk må være lav.

Anbefalinger ved hyperkalsemi
Grad Behandling
Mild hyperkalsemi (kalsium nivå 2,6–2,9 mmol/l) Oral rehydrering
Moderat til alvorlig hyperkalsemi (> 2,9 mmol/l) Intravenøs rehydrering, eventuelt furosemid

Dersom pasienten ikke allerede får bisfosfonater, skal bisfosfonatbehandling startes opp. Dersom pasienten får bisfosfonater, vurderes eventuelt oppstart av et mer potent medikament eller økning i dosen.

Tilleggsbehandling kan være nødvendig hos pasienter med refraktær sykdom.

Osteolytiske lesjoner

Alle pasienter med myelomatose har nytte av og skal ha bisfosfonatbehandling. Denne gis en gang per måned og bidrar til å forebygge utvikling av nye lesjoner. I Norge gir man vanligvis behandling i 2 år.

Osteonekrose i kjeven er en fryktet bivirkning som kan forekomme etter lengre tids bisfosfonatbehandling (oftest > 2 år). For å unngå dette er det viktig at alle undersøkes nøye hos tannlege før oppstart av denne typen behandling. Tannlege må klarere oppstart.

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2017