Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Medikamentell behandling av myelomatose

Behandling av pasienter som ikke er forventet å tåle HMAS 

Melfalan-Prednisolon-Bortezomib (MPV)

Melfalan-Prednisolon (MP) med tillegg av bortezomib (Velcade® - V) er dokumentert bedre enn MP, som tidligere var standard behandling. Andre medikamentkombinasjoner er ikke testet mot MPV. MPV var tidligere mye brukt, men brukes i dag i mindre grad. 

Lenalidomid-Deksametason (LenDex)

Lenalidomid-deksametason (LenDex) er fra 2015 godkjent som førstelinjebehandling etter å ha blitt dokumentert bedre enn MPT (MP-thalidomid) i en klinisk multisenterstudie. LenDex er førstevalget hos gamle og syke pasienter fordi det er en ren tablettbehandling uten behov for hyppige sykehusbesøk, og fordi den hos mange er godt tolerert.

Bortezomib-Lenalidomid-Deksametason (VRD)

Bortezomid-lenalidomid-deksametason (VRD) er fra 2017 dokumentert å være bedre enn LenDex hos pasienter der det ikke var planlagt høydose. Studien besto både av pasienter hvor HMAS kunne vært aktuelt, og pasienter hvor HMAS ikke var aktuelt. Gevinsten var like stor i begge gruppene. Dette er nok det mest potente regimet, og bør vurderes til pasienter man tror vil tåle parenteral Velcadebehandling.

Både MP og MPT har tidligere vært standard førstelinjevalg. Pr. i dag er det ingen naturlige situasjoner der disse vil være førstevalg.

Behandling av pasienter < 70 år

Standard behandling for pasienter < 70 år biologisk alder med adekvat allmenntilstand og gode organfunksjoner er HMAS (høydose melfalan med autolog stamcellestøtte). Behandlingsrelatert dødelighet er 1–2 %.

Tilgjengeligheten av nye medikamenter som thalidomid, bortezomib og lenalidomid gir bedre responser før HMAS og lengre tid til progresjon etter HMAS. Induksjonsbehandlingen før HMAS er 4 sykluser med kombinasjoner av myelomrettede medikamenter og kortikosteroider. Tre regimer er i bruk i Norge i dag. Det ene er en kombinasjon av cyklofosfamid, bortezomib (Velcade®) og dexamethason, såkalt CyVelDex eller VCD. Den andre er en kombinasjon av bortezomib, thalidomid og dexamethason, såkalt VTD, og det tredje er VRD (bortezomid, lenalidomide og dexamethason). VRD anses av mange som det beste regimet.

Kondisjonering med melfalan alene, uten helkroppsbestråling, er anbefalt. Dosen er vanligvis 200 mg/m2, men dosen bør reduseres hos eldre pasienter eller ved nyresvikt. Dobbel (tandem) HMAS utføres i dag hos utvalgte pasienter med høyrisikosykdom og suboptimal respons av første HMAS, men kan være alternativ hos alle pasientene på bakgrunn av nylige studier.

Vedlikeholdsbehandling med lenalidomid tabletter etter HMAS gir en betydelig ekstra overlevelse, og anbefales. Man bør stå på medikamentet til progresjon, hvis det tolereres godt.

Behandling av solitær tumor

Noen få pasienter har solitær tumor av monoklonale plasmaceller (lokalisert sykdom/plasmacytom) enten i skjelett eller ekstramedullært. Enkelte av disse pasienten kan helbredes med bestråling og/eller kirurgi. Pasientene må imidlertid utredes for, og i etterkant følges regelmessig med tanke på utvikling av myelomatose.

Behandling til pasienter ved tilbakefall og/eller refraktær sykdom

Hos yngre pasienter med tilbakefall, hvor HMAS kan gjennomføres, er det vanlig å gjøre dette selv om dokumentasjonen er lite overbevisende. Bytte av medikamentene man bruker til induksjonsbehandlingen øker sjansen for bedre respons, og anbefales hvis man har mulighet til det.

Det finnes i dag mange alternative medikamenter og medikamentkombinasjoner til bruk ved tilbakefall av myelomatose. Såkalte «novel drugs» inkluderer alt annet enn alkylerende medikamenter og kortikosteroider. Medikamentene kan deles i følgende grupper:

  • Alkylerende medikamenter: Melfalan, cyklofosfamid, bendamustin
  • Imider (Immunmodulerende medikamenter): Thalidomid, lenalidomid, pomalidomid
  • Proteasomhemmere (PIer): Bortezomib, carfilzomib, ixazomib
  • Antistoffer: Daratumumab, elotuzumab
  • HDAC-hemmere: Panobinostat.
  • Kortikosteroider: Deksametason (Prednisolon brukes i praksis ikke ved tilbakefall.)

Mange hensyn må veies når man skal velge en kombinasjon til behandling av tilbakefall, og det eksisterer mange forskjellige meninger om dette.

  1. Hvis man forventer god toleranse og det er god benmargsfunksjon, vil nok pasienten være tjent med triplettbehandling, det vil si deksametason pluss to medikamenter fra forskjellige grupper ovenfor.
  2. Det skal i de aller fleste tilfeller inkluderes et «novel drug». Det er fornuftig å bytte medikamentgruppe ved tilbakefall. Det vil si at hvis forrige behandling var basert på et imid, er det fornuftig å basere det neste på en proteasomhemmer, og motsatt. Daratumumab, carfilzomib og pomalidomide er medikamenter alle pasienter bør få sjansen til å prøve, men rekkefølgen er en vanskelig vurdering. 
  3. Bivirkninger man har fått må tas hensyn til når man velger medikamenter. Både bortezomib og thalidomid kan gi nevropati, og de fleste (med unntak av thalidomid) kan gi benmargssuppresjon.

Andre hensyn kan også være aktuelle i vurderingen, slik som pasientens ønsker og praktiske implikasjoner.


Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2019