Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Diagnostikk av kronisk myelogen leukemi

Bakgrunn

Fusjonsgenet BCR-ABL er alltid tilstede ved kronisk myelogen leukemi slik sykdommen er definert.

I over 95 % tilfellene oppstår BCR-ABL-fusjonsgenet ved at hoveddelen av ABL-genet, lokalisert på den lange armen av kromosom 9, bytter plass med en del av BCR-genet på den lange armen på kromosom 22, t(9;22)(q34,q11) . Det resulterende kromosom 9 får da en forlengelse av den lange armen, som ikke uten videre er synlig når man ser på kromosomene under celledeling i mikroskop (karyotypering, cytogenetisk undersøkelse). Derimot får det resulterende kromosom 22 relativt sett, en såpass tydelig forkortelse av sin lange arm at det ses ved cytogenetisk undersøkelse.

Det korte kromosom 22 fikk navnet Philadelphiakromosomet (Ph) etter hvor oppdagelsen ble gjort.

Ved kronisk myelogen leukemi uten synlig Ph er BCR-ABL-genet oftest dannet ved translokasjoner som involverer flere kromosomer enn kromosomene 9 og 22. Karyotypen blir i disse tilfellene slik at man ikke uten videre kan gjenkjenne et typisk Ph. Polymerasekjedereaksjonsanalyser (PCR) vil fange opp tilstedeværelsen av BCR-ABL uavhengig av hvor genet måtte befinne seg i genomet og er den mest sensitive metoden for å påvise fusjonsgenet.

I sjeldne tilfeller kan man ha klinikk og laboratoriefunn forenlig med kronisk myelogen leukemi, uten å finne Ph eller BCR-ABL. Disse tilfellene klassifiseres som atypisk kronisk myelogen leukemi og representerer en annen sykdomsentitet.

Philadelphiakromosomet finnes ikke bare ved kronisk myelogen leukemi, men er tilstede ved cirka 20 % og 2–5 % av akutt lymfatisk leukemi hos henholdvis voksne og barn.

ABL-genet brytes alltid mellom exon 1 og exon 2 fra resten av kromosom 9, mens BCR-genet kan brytes flere steder fra kromosom 22. Konsekvensen er at man hos forskjellige pasienter, kan ha forskjellig lengde på fusjonsgenet og dermed fusjonsproteinet. Det vanlige fusjonsproteinet ved kronisk myelogen leukemi er 210 kD (p210). Kronisk myelogen leukemi kan av og til ha et lengre fusjonsprotein, p230. Ved Ph+ akutt lymfatisk leukemi som er en aggressiv sykdom finnes ofte i en kortere form, p190.

Proteinet ABL er en tyrosinkinase som når den transkriberes fra kromosom 9, er under "streng kontroll" blant annet av den N-terminale delen som har en "selvhemmende" effekt på tyrosinkinaseaktiviteten. Når genet flyttes til kromosom 22 blir den N-terminale delen av proteinet derivert fra BCR-genet. Denne har ikke "selvhemmende" effekt på tyrosinkinaseaktiviteten. Konsekvensen blir uhemmet tyrosinkinaseaktivtet. Fosforylering av aminosyren tyrosin er en viktig mekanisme for signallering intracellulært og man vet at tyrokinasen BCR-ABL påvirker mange signalveier som er viktige for celledeling, celledifferensiering, adhesjon, apoptose og transkripsjonsregulering.

Det er påfallende at p190 BCR-ABL som ofte finnes ved akutt lymfatisk leukemi, har høyere tyrosinaseaktivitet enn p210 BCR-ABL som er vanligst ved kronisk myelogen leukemi. Det kan virke som grad av tyrokinaseaktivitet er av betydning for sykdommens aggressivitet.

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2019