Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Behandling av kronisk myelogen leukemi

Gjennomføring

Flere substanser kan hemme tyrosinkinasen BCR-ABL, og den best utprøvde hemmeren er imatinib. Imatinib, dasatinib og nilotinib er godkjente for førstelinjebehandling.

Behandling med tyrosinkinasehemmere (TKI)

Kronisk fase

Imatinib, dasatinib og nilotinib  er primærbehandling til voksne pasienter med Ph+ og/eller BCR-ABL-positiv kronisk myelogen leukemi.

Anbefalt dose i kronisk fase er imatinib 400 mg/dag, dasatinib 100 mg/dag og nilotinib 300 mg x 2/dag.

Dersom en pasient i kronisk fase fortsatt behandles med hydroxyurea eller interferon er det vanligvis grunn til å forsøke et bytte til TKI dersom det ikke foreligger komplett cytogenetisk respons (CCyR).

Akselerert fase

Ved sykdomsdebut i akselerert fase gis høydose imatinib, det vil si  600–800 mg/dag. Pasienter < 55–60 år med stamcelledonor er aktuelle for allogen stamcelletransplantasjon i akselerert fase

Blastfase

Ved sykdomsdebut i blastfase vil man oftest oppfatte tilstanden som akutt leukemi og behandle deretter. Påvises BCR-ABL eller Ph+ bør man vurdere å legge til, eventuelt skifte til høydose imatinib. Dosen er da 600–800 mg/dag.

Utvikling av blastkrise under imatinibbehandling representerer terapisvikt. Doseøkning til 800 mg, andregenerasjon tyrokinasehemmere, eventuelt kombinert med konvensjonell induksjonsbehandling for akutt leukemi, bør overveies avhengig av ABL-mutasjonsstatus og immunfenotype.

Det er viktig å skille mellom myeloid og lymfoid blastfase ved å anvende vanlig mikroskopi supplert med cytokjemi og immunfenotyping. Myeloid blastfase er hyppigere enn lymfoid.

All annen behandling enn transplantasjon har kort tidshorisont, og dersom pasienten kan gjøres transplanterbar er dette målet for behandlingen.

Allogen stamcelletransplantasjon i blastfase inngår ikke i det norske stamcelleprogrammet fordi resultatene internasjonalt er meget dårlige. Pasientene må ha oppnådd ny kronisk fase dersom transplantasjon skal vurderes, også da er det stor residivrisiko.

Dårlig TKI respons eller progresjon

Ved alle former for dårlig respons eller progresjon på TKI behandling er det aktuelt med allogen stamcelletransplantasjon hos pasienter < 60–65 år. Behandling bør diskuteres med regionsykehus, og det anbefales liberal henvisningspraksis for vurdering i Norsk gruppe for allogene stamcelletransplantasjoner.

Interferon

Behandling med interferon (IFN) som monoterapi eller i kombinasjon med cytarabin forlenger overlevelsen med i gjennomsnitt 18 måneder. Behandlingen er i dag aktuell ved TKI toleranse eller -resistens hos pasienter som ikke er aktuelle for allogen stamcelletransplantasjon. Ved lav risiko for progresjon ved diagnose og komplett cytogenetisk respons på INF er det rapportert 10 års overlevelse på 70 %. Problemet er at få oppnår komplett cytogenetisk respons med interferonbehandling. Forskjellige kombinasjoner med TKI og IFN og/eller cytarabin er under vurdering i kliniske studier. Interferon er foretrukket behandling om man må behandle sykdommen i graviditet.

Hydroxyurea og busulfan

Hydroxyurea (HU) har erstattet busulfan. Det har bedre effekt og er lettere å styre. HU kan kombineres med TKI ved diagnose om det er behov for rask reduksjon av leukocyttallet med senere overgang til TKI som monoterapi. Forøvrig kan bruk av HU kan være indisert hos gamle og svekkede personer, samt som palliativ behandling ved sviktende tyrosinkinasehemmerbehandling hos pasienter som ikke er aktuelle for transplantasjon, interferonbehandling eller studieinklusjon. Behandlingsmålet er å bringe pasienten i en stabil kronisk fase. Busulfan er fortsatt aktuelt til noen få pasienter der annen terapi er uegnet.

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2019