Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Behandling av metastatisk/avansert brystkreft

Generelt

Introduksjonen av moderne systemisk behandling synes å ha økt overlevelsen hos pasienter med metastatisk sykdom. Mange pasienter kan ha nytte av flere behandlingslinjer. Hvordan behandlingsforløpet for den enkelte pasient vil bli, avhenger både av tumorkarakteristika, effekt av den enkelte behandling, toksisitet og pasientens allmenntilstand. Onkolog (eller spesialist med bred medisinsk onkologisk kompetanse) bør ha ansvar for all cytostatikabehandling og all sekvensiell endokrin behandling ved avansert brystkreftsykdom.

Ved potensielt endokrin følsom metastatisk sykdom, vil det primært ofte være grunnlag for å velge endokrin behandling fremfor cytostatika. Selv om cytostatika gir en noe høyere responsrate, er det ingen overlevelsesgevinst ved å benytte dette først. I tillegg gir endokrin behandling mindre bivirkninger.  Grunnlaget for valg av primær behandlingsstrategi bør være: i hvilken grad sykdommen oppfattes som endokrin følsom, sykdomsutbredelse (spesielt visceralt), hvor raskt sykdomsutviklingen har vært (aggressivitet). Noen pasienter har rask sykdomsutvikling slik at cytostatika bør velges innledningsvis. Det gjelder pasienter med stor leveraffeksjon og pasienter med dyspnoe på grunn av lungecarcinomatose.

Tidligere var antiøstrogenet tamoxifen førstevalget i behandlingen av reseptor positiv metastatisk sykdom på grunn av medikamentets effektivitet og lave toksisitet. Etter introduksjonen av spesifikke aromatasehemmere, ble dette bildet endret. Antiaromatasemidler (non-steroidale eller steroidale) ble et førstevalg hos postmenopausale kvinner hva enten de har brukt tamoxifen adjuvant eller ikke. Av nyere medikamenter har anti-østrogenet fulvestrant vist effekter ved metastatisk brystkreft, også etter bruk av aromatasehemmer. I tillegg viser flere studier at fulvestrant kan være et sammenlignbart alternativ til aromatasehemmer. Megestrol acetat ble benyttet regelmessig etter progresjon på tamoxifen før aromatasehemmerne ble introdusert. I dag vil dette medikamentet i noen tilfeller kunne ha en plass etter behandling med de overnevnte medikamenter. Det er flere studier som viser effekt av å benytte steroidal aromatasehemmer (exemestane) etter non-steroidal (letrozole, anastrozole) mens det er mindre dokumentasjon for bruk av non-steroidal etter steroidal. I tillegg finnes det studier som viser effekter av østrogenterapi.

Everolimus i kombinasjon med eksemestan er et behandlingsvalg etter progresjon på letrozol/anastrozol, vanligvis i 2. eller 3. linje. Everolimus i kombinasjon med tamoxifen kan være et alternativ, dersom eksemestan tidligere er benyttet (søkes på paragraf 3a).

De to mest effektive enkeltgrupper av cytostatika i behandlingen av metastatisk brystkreft er antracykliner og taxaner. Om det har noen betydning hvilken rekkefølge disse anvendes i, er usikkert. Det kan være forskjeller med hensyn til responsrate og tid til progresjon (TTP), men det er sjelden at dette oversettes til forlenget totaloverlevelse. I Norge, som i svært mange andre land, har man siden 80-tallet brukt antracyklinholdige regimer som 1. linje behandling. Slik er det også i dag.

Cytostatikabehandling er aktuell som 1. linje behandling av metastatisk brystkreft når tumor er østrogenreseptor og progesteronreseptor negativ. Hvis tumor initialt er hormonreseptor positiv, er cytostatikabehandling aktuelt etter at endokrine regimer ikke lenger har effekt. Ved HER2 positive tumorer er trastuzumab aktuelt i kombinasjon med cytostatika. Internasjonalt er det nå mer vanlig at HER2 positive pasienter får trastuzumab i kombinasjon med annen type kjemoterapi enn antracyclin i første linje. I tillegg er det også grunnlag for å benytte lapatinib i kombinasjon med cytostatika for pasienter som har progrediert på trastuzumab.

Behandlingen ved metastatisk sykdom er av palliativ karakter, men i mange tilfeller kan det oppnås remisjoner av flere års varighet. I tillegg gir dagens cytostatikaregimer langt mindre bivirkninger enn tidligere.

Hjerne- og skjelettmetastaser reagerer meget godt på strålebehandling. Skjelettmetastaser reagerer forøvrig ofte godt på endokrin behandling.  

Indikasjoner

Hormonbehandling

  • ER og/eller PgR positiv tumor. Sykdomsutviklingen tillater å avvente en endokrin respons (6–8 uker) og sykdommen vurderes til å være endokrinfølsom.

Cytostatika

  • ER og PgR negativ tumor
  • Rask sykdomsutvikling uavhengig av ER/PgR status
  • ER og/eller PgR positiv tumor som ikke oppfattes å være endokrinfølsom

Bisfosfonater eller denosumab

  • Osteolytiske metastaser, med eller uten ledsagende smerter (gis i tillegg til cytostatika eller hormonbehandling)

Mål

  • Sykdomskontroll over tid
  • Lindre symptomer med så liten toksisitet som mulig
  • Forlenge overlevelse om mulig 

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2017