Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Oppfølging etter behandling av kreft hos barn

Familiene får tilbud om kontakt med sosionom, psykolog og/eller barnepsykiater, og det etableres nettverksgrupper eller ansvarsgrupper etter behov i samarbeid med lokalt helsevesen. Skole, barnehage, musikk- og leketerapi er også viktige faktorer i den totale omsorgen. Foreldre/foresatte har rett til pleiepenger etter folketrygdlovens §9-11.

Etter avsluttet kreftbehandling kontrolleres barnet regelmessig i mange år, minimum 5 år, men ofte til veksten er avsluttet og opp til voksen alder.

De første årene er hovedhensikten med kontrollene å se etter tilbakefall av kreftsykdommen, men også å kartlegge eventuelle følgetilstander av sykdom og behandling. Etter hvert som tiden går, dreies hovedhensikten med kontrollene over til å se etter senfølger av sykdom og behandling.

Barn som er behandlet for hjernesvulst, følges regelmessig med MR-undersøkelser som gir en individuell dokumentasjon av at svulstsykdommen er under kontroll. Kontrollene foregår enten ved nevrokirurgisk avdeling eller ved barnepoliklinikk etter behov.

Senskader

De fleste barn som behandles for kreft vokser opp til friske voksne mennesker uten alvorlige senskader. Man kan likevel ikke underslå at senskader etter kreftsykdom kan oppstå, dels forårsaket av sykdommen selv, dels av behandlingen. Senskadene vil ofte gradvis øke på utover i vekstperioden, og blir derfor særlig uttalte hos de barna som var yngst på behandlingstidspunktet. For større barn og tenåringer avtar risikoen for senskader med stigende alder. I Norge er det ikke et systematisk oppfølgingsprogram av voksne som er behandlet for kreft i barnealder.

Toleransen for stråling hos barn avhenger av en rekke faktorer:

  • barnets alder
  • hvilket organ som bestråles
  • størrelsen på vevsvolumet som bestråles
  • stråledosen gitt per dag (fraksjonsdosen)
  • total stråledose

Kunnskapen om senskader har kommet etter at barn faktisk begynte å overleve sin kreftsykdom. Det utføres mye forskning på senskader etter kreftbehandling, og det er  klart at de fleste senskadene er doseavhengige, det vil si at de opptrer først etter at pasienten har fått en mer eller mindre veldefinert total medikamentdose (såkalt kumulativ dose) eller stråledose. Men det er også blitt klart at absolutt ”trygge” doser ikke finnes, da det er store individuelle forskjeller når det gjelder hvilke doser som gir skader på forskjellige pasienter.

Man tar nå hensyn til kunnskapen om kumulative doser og senskader. Det tilstrebes å gi så lave doser av toksiske medikamenter som det anses forsvarlig uten at det går på bekostning av overlevelsen, og man unngår strålebehandling av barn i så stor utstrekning som mulig. Ved kreftformer som har god prognose, gjøres det nå internasjonale studier som tar sikte på å redusere behandlingen der det anses forsvarlig.

Solide svulster kan ved sin vekst infiltrere og skade friskt vev rundt svulsten, og dette kan gi forbigående eller permanent skade av det aktuelle organets funksjon.

Operativ fjernelse av en svulst med frie reseksjonsrender er i de fleste tilfeller avgjørende for helbredelse av kreftsykdommen. Dette betyr at friskt vev også må fjernes i varierende grad, og avhengig av svulstens lokalisasjon og utbredelse vil det operative inngrepet også kunne gi funksjonsskade. Preoperativ cytostatikabehandling som medfører skrumping av svulsten, bidrar til at det operative inngrepet kan gjøres mindre omfattende, og derved til bevart organfunksjon.

Barn med hjernesvulst har ofte nevrologiske symptomer på diagnosetidspunktet, og disse kan enten gå tilbake eller bli stående etter behandling. Barn tåler den kirurgiske behandlingen langt bedre enn voksne. De barna som har gjennomgått stråle- og cytostatikabehandling i tillegg til omfattende operasjoner, kan likevel få store senskader med et omfattende behov for hjelp og støtte etter avsluttet behandling.

Cytostatika gir til dels mye akutte bivirkninger som barn stort sett tåler bedre enn voksne, men cytostatikabehandling gir generelt langt mindre senskader enn strålebehandling. Enkelte cytostatikapreparater kan gi skader på fertilitet (alkylerende stoffer), andre kan gi skader på hjertemuskulaturen (antracykliner). Cytostatika kan også øke risikoen for sekundære kreftformer, selv om økningen er liten og mye mindre enn den økte risikoen forårsaket ved strålebehandling.

Strålebehandling gir vekstforstyrrelser, dels lokalt i det bestrålte området, dels forårsaket av veksthormonmangel hvis hypofysen har vært med i strålefeltet. I så fall må barna behandles med veksthormon. Produksjonen av de andre hypofysehormonene kan også bli skadelidende, og barna vil trenge substitusjonsbehandling.

Bestråling av sentralnervesystemet medfører også lærevansker og til en viss grad tap av sosiale ferdigheter. Skadene etter strålebehandling øker generelt med tiden som er gått etter behandling.

 

Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2017