Javascript er ikke aktivert i din nettleser. Dette er nødvendig for å bruke Oncolex. Kontakt din systemadministrator for å aktivere JavaScript.

Behandling av kreft hos barn

Kreftbehandling av barn er nesten alltid langvarig (måneder til flere år), har mange bivirkninger og representerer en svært stor belastning for familien. Uten omfattende støttebehandling ville dagens kreftbehandling ikke vært mulig å gjennomføre.

Norske barneonkologer deltar i et omfattende nordisk og internasjonalt samarbeid, og så å si alle barn med kreft i Norge inkluderes i kliniske behandlingsstudier gjennom nordiske eller internasjonale protokoller.

Behandling av kreft hos barn omfatter cytostatika, kirurgi og av og til strålebehandling. De fleste kreftformer er hurtigvoksende, og generelt er det slik at hurtigvoksende kreftformer er mer følsomme for cytostatika- og strålebehandling enn langsomtvoksende. Cytostatikabehandling har derfor en større plass i kreftbehandling hos barn enn hos voksne, mens strålebehandling i større grad unngås fordi man er redd for seneffekter.

Medikamentell behandling

Ved leukemi er cytostatika i de fleste tilfellene eneste behandlingsform, av og til supplert med strålebehandling av sentralnervesystemet, unntaksvis også med stamcelletransplantasjon.

De fleste kreftsvulster utenfor sentralnervesystemet behandles med preoperativ cytostatikabehandling, deretter operasjon, og til slutt postoperativ cytostatika. Den preoperative cytostatikabehandlingen vil i de aller fleste tilfellene redusere størrelsen på svulsten slik at den blir lettere tilgjengelig for operasjon, og det operative inngrepet kan derved gjøres mindre omfattende. Bare et fåtall kreftsvulster behandles med operasjon alene.

Kirurgi

Hjernesvulstene behandles med kirurgisk reseksjon, både for å få en vevsprøve til histologisk undersøkelse, og for å fjerne mest mulig av svulsten. Hos flertallet av barna er dette den eneste behandlingen, og de kontrolleres deretter med regelmessige MR-undersøkelser for å ha kontroll over sykdommen. Hos cirka 1/3 er svulsten mer ondartet, og tilleggsbehandling med cytostatika og/eller stråleterapi er nødvendig for å bedre resultatene. Ved en typisk, men svært ondartet svulst i barnealderen (medulloblastom) har etterbehandlingen med cytostatika og stråling gitt en dramatisk økning av leveutsiktene. 

Strålebehandling

I enkelte barnekrefttilfeller er strålebehandling vesentlig for å bedre sjansene til sykdomsfri langtidsoverlevelse. Spesielt gjelder dette medulloblastom, germinom og manifest CNS-leukemi, men også i behandlingen av andre entiteter som sarkom, Wilms' tumor, nevroblastom, Hodgkins lymfom, med flere. Oftest kombineres strålebehandling med cytostatika og/eller kirurgi. Men spesielt i tilfeller der operasjon ikke er mulig er strålebehandling en viktig modalitet for lokalbehandling.

Man er klar over at barn, spesielt de aller yngste, er utsatt for langtidsskader etter strålebehandling. Nær sagt alle vevstyper er sårbare for slik senskade, spesielt er man redd for påvirkning av sentralnervesystemet, skjelett og dermed risiko for vekstforstyrrelser, hormonubalanse, organ dysfunksjon (for eksempel nyresvikt og hjertesvikt), og risiko for sekundære svulster. Derfor utelates strålebehandling til noen av de aller yngste barna, selv om man vet at det reduserer muligheten for helbredelse av kreftsykdommen.

Noen barn trenger likevel strålebehandling dersom de skal ha en rimelig sjanse til å bli langtidsoverlevere. Indikasjon for og den tekniske gjennomføring av strålebehandlingen kan variere betydelig og avhenger av krefttypen. Ved mange former for kreft i barnealder finnes detaljerte behandlingsprotokoller som gir klare retningslinjer for bruk av strålebehandling, råd om hvilke strålevolum og marginer til tumorområdet som bør velges, hvilken bildediagnostikk man bør ha for planlegging, selve stråledoseplanleggingen, stråledoser og begrensninger. Risiko for senskader vil avhenge av hvilket organ som bestråles, bestrålt kroppsvolum, total stråledose, stråledose pr fraksjon og barnets alder ved bestråling.

Nyere behandlingsteknikker som avansert fotonbasert behandling og ikke minst protonterapi, gir mulighet for å begrense stråledosen til normalvev rundt svulsten. Dette medfører mindre risiko for senskader og bør vurderes for alle barn som behandles i kurativ øyemed, spesielt de som skal ha høye stråledoser og hvor målvolumet ligger tett inntil strålesensitive organer. 

Rent praktisk er det viktig at barnet ligger i samme posisjon ved hver strålebehandling, og en del barn må ha anestesi for å kunne gjennomføre strålebehandlingen. De minste barna vil alltid trenge gjentatte anestesiprosedyrer for å kunne gjennomføre de nødvendige 8–30 strålefraksjonene. Fraksjonsdosen er oftest i størrelsesorden 1.5–2 Gy.


Prosedyrer i Oncolex kan ikke erstatte faglig veiledning fra kvalifisert veileder. Den som følger prosedyrene har et selvstendig ansvar for at det foreligger nødvendig godkjenning, lisens eller autorisasjon.
Oslo universitetssykehus HF © 2017